Varden leir 1945

Varden 1945 Fritt dramatisert beretning basert på historier vi har fått fortalt.

11, mai 1945.

Det er gått to dager siden Hitlers stedfortreder Storadmiral Dônitz har kringkastet til alle tyske styrker at Tyskland har kapitulert . Der Führer er død. Russerne har tatt Berlin.

Krigen er over.

I Norge er 360 000 tyske soldater fremdeles i villrede om hva de skal gjøre. Riket de har trodd på og kjempet for i seks år eksisterer ikke lenger. Alt er borte.

Hva skal de gjøre? Skal man reise hjem til Tyskland?  Hvordan? Er det i det hele tatt noe å reise hjem til?

De fåtallige norske Hjemmestyrkene har fremdeles ikke fått kontroll på dette enorme antallet tyske soldater som fremdeles er bevæpnet. De tyske soldatene bærer sine våpen men nå på en mer ”vennlig” måte. Gjerne med gevær over skulder med pipen ned. Ryktene om lynsjinger av avvæpnede tyske soldater ellers i Europa har de alle hørt. Så våpnene vil de nødig gi fra seg. Redselen for hva sivilbefolkningen kan finne på å gjøre mot dem etter fem års okkupasjon er tydelig i deres ansikter.

Samtidig pågår seiersfesten rundt dem. Gledesscenene er overalt, norske flagg springer frem i kapp med løvet i disse maidagene. Latter og glede tilsynelatende i hver krinkel og krok.

På Nesodden sitter en 240 mann stor Luftwaffe-avdeling inne i sin forlegning og venter på melding om hva de skal foreta seg.  Avdelingen har bemannet et av de fire store luftvernbatteriene rundt Oslo i fem år. De har levd side om side med nordmennene på halvøya. De har handlet hos nordmennene, mange kan nå snakke ganske godt norsk.

Noen har vært innlosjert i private norske hjem og noen har fått norske kjærester her.

Noen av de tyske soldatene har også drept nordmenn på Nesodden.

Luftvernbatteriet er operativt. I hver av de 12 kanonstillingene ligger det 150 skarpe granater og kanonene er klare for på kort tids varsel til å spre død og fordervelse i 16 kilometers radius. I fjellhallen ligger ytterligere 22 000 granater lagret. Kun et stykke kanvaspresenning over hver kanon er til hinder for at kanonene kan tas i bruk.

I forlegningen står riflene oppstilt i rackene og maskinpistolene henger på veggen eller over stolryggen. Stemningen er trykkende og usikkerheten stor.

Men den Prøyssiske disiplinen er fremdeles total.

Man venter på melding.

I de tre første månedene av felttoget mot Russland tok tyskerne tre millioner russiske krigsfanger. Fangene ble sendt mot vest under harde forhold, de som overlevde transporten ble fordelt rundt i Tyskland og de tyskokkuperte landene. De aller fleste som slavearbeidere men noen meldte seg også som frivillige i tysk tjeneste. Såkalte Friwis.

11. mai 1945 befinner det seg en gruppe russiske krigsfanger på Varden.

De har vært der i flere år. De har bygget brakker, bygget veier, sjauet, murt kanonstillinger og bunkerser. De har vært innlosjert under kummerlige forhold, i brakker som er satt opp av skrapmaterialer. Likevel har behandligen vært noenlunde mild. Russerne har hatt levelige forhold og de har til og med hatt mulighet for å bevege seg ut av leiren og selge små håndarbeid som de med enkle midler har laget på fritiden og de har kunnet bytte til seg mat fra Nesoddingene.

Noen av russerne har også hjulpet til med driften av luftvernbatteriet. De har husert i beredskapsbrakkene, de har pusset kanonene og de har allerede lempet granater til kanonene ved mange flyangrep. Noen var artillerister i den russiske hær og de tyske kanonene er ikke veldig ulike de russiske.

Men nå er det endelig slutt, krigen er slutt og det er deres egne som har beseiret fienden og inntatt fiendens hovedstad; Berlin. Jubelen står i taket og gleden er stor, men maten er fremdeles den samme og snart er beholdningen slutt, Det er gått hele to dager siden freden brøt løs. De vil alle hjem til sine i Russland og de vil alle være med på den fremdeles pågående fredsfesten.

Tyskerne sitter i forlegningen sin. Noen av russerne har jobbet på det tyske kjøkkenet og vet at der er det mat for minst to uker. For 240 mann! De vet det er bra mat. Brød, smør, svinekjøtt og lammekjøtt fra årets lamming. Noen synes de kan kjenne lukten av stekt svin og tankene løper snart løpsk. Men tyskerne sitter i forlegningen sin.

Tyskerne vil ikke slippe russerne ut av leiren før det kommer noen fra Politiet eller de norske militære  og over tar ansvaret for de russiske krigsfangene. Samtidig vil de rasjonere maten til russerne da usikkerheten om det vil ta uker før de kan ta seg fra stedet henger i luften.

Russernes glede har nå snudd til skuffelse og sinne. Siden de tyske mannskapene er dratt inn i forlegningen er russerne frie til å bevege seg rundt i luftvernbatteriet og mellom kanonene. På utkikkspunktet står det en 8,8 cm kanon kun dekket av presenning. Løpet peker vannrett ut mot fjorden retning Gåsungene.  120 meter rett nord ligger tyskernes forlegning.

En liten gruppe russere bestemmer seg for å gå til forlegningen og kreve mat eller å få forlate leiren slik at de kan tigge mat av lokalbefolkningen.

En enslig tysk vaktsoldet står ved forlegningen og ser den lille gruppen russere nærme seg. Dette er uvanlig, geværet glir ned fra skulderen og han holder det med begge hendene foran seg og roper ”Halt!” til den lille gruppen. Russerne stanser. De roper på det lille de kan av tysk: ”-Essen”, ”.Butter!” og en dumdristig  prøver seg med ”-Wein!”.  En tysk offiser kommer til og legger hånden på vaktsoldatens rifle slik at geværpipen senkes.  Å skyte krigsfanger etter en kapitulasjon er drap! Nå er det fredstids lover som gjelder og da vil det være drap og straffbart.

Offiseren roper til russerne at de skal gå tilbake til brakkene sine, Russerne gjentar sine krav og etter litt roping att og fram trekker de seg litt tilbake. Men de går ikke tilbake til brakkene. Russerne blir stående omtrent 100 meter fra vakten som nå har fått forsterkninger. Fem- seks mann er kommet til, de fleste uten våpen.

Slik står de to gruppene og måler hverandre, lenge. Tyskerne med våpen i hånd vel vitende om at de ikke kan bruke de uten å bli straffet for drap. Russerne i sine fillete klær med sulten gnagende i kroppen. Skuffelsen over å ikke kunne feire seieren eller freden er tydelig i deres grå, magre ansikter.

Et par av russerne går inn i den steinsatte kanonstilingen. Resten av russerne blir stående utenfor et stykke unna.  De to i kanonstillingen begynner å hale og dra i presenningen som er bundet fast over kanonen.

De tyske soldatene ser dette og blodet fryser nærmest til is i årene deres.

De tyske soldatene vet at 8,8 cm kanonen er et av de mest potente våpnene som finnes. Dette våpenet medvirket sterkt til utallige allierte tilbakeslag og en mengde tyske seiere tidligere i krigen. Et skudd vil være nok til å pulverisere forlegningen og drepe alle der inne.

Og de vet at russerne kan bruke kanonen, tyskerne har selv lært dem opp.

De to russerne har nå fått av presenningen. Kanonen peker fremdeles mot Gåsungene. Russerne kjefter seg i mellom, uforståelig for de tyske soldatene. Men alt russerne nå trenger å gjøre for å utslette tyskerne er å dreie kanonen 90 grader, ramme et skudd i kammer og fyre løs.

Fra vinduet i toppetasjen har batteriets kommandant sett opptrinnet og hva som er i ferd med å skje. Han stormer til kontoret griper telefonen og ber operatøren om å sette over til Ski jernbanestasjon. Kommandanten har i all hemmelighet, med fare for å bli skutt for forræderi, innhentet informasjon om hvor han kan forvente å få forbindelse med norske militære avdelinger. På Ski jernbanestasjon har Hjemmestyrkene i Follo hovedkvarter.

Sekundene føles som en evighet.

Kommandanten blir endelig satt over og trygler om at ”Nå må noen komme!” ellers vil liv når som helst gå tapt. Svaret han får er ikke oppløftende: Norske Hjemmestyrker er på vei men de er neppe fremme før dagen etter.

Utenfor forlegningen har nå flere tyskere bevæpnet seg og er klare til å skyte.

Russerne krangler enda og romsterer inne i kanonstillingen. Etter en stund roer det seg og to-tre stykker begynner å gå mot de tyske soldatene som nå har hevet våpnene klare til skudd. De går målrettet og fast mot tyskerne og stanser ikke før de er fem-seks skritt unna. Det er øredøvende stille, Svette hender med stive fingre på avtrekkere. Våpnene peker mot de tre russerne.

Den midterste russeren rekker frem sine åpne hender og sier så stille ”Essen Bitte”.

Det er stille lenge.

Så høres skritt i trappen opp fra forlegningen.  Det er kokken som kommer. Kokken strener nå mellom de skuddklare tyske soldatene og stiller seg foran russerne. Geværpipene senkes. Kokken har samlet mat i en diger kurv og holder denne foran seg.  Han rekker fram kurven som enda dufter av nybakt brød. Nok mat til at de kan spise seg mette og vel så det. Russerne tar vantro i mot. Den ene russeren bukker og sier  ”-Spatsiba”, Takk på russisk. Russerne snur så om og går tilbake mot kanonen. To hoder kikker opp av kanonstillingen og når de med maten er kommet på høyde med kanonstillingen høres høye gledesrop og russerne går hurtig tilbake mot brakkene sine.

Dagen etter kommer de norske Hjemmestyrkene i to lastebiler fra Holt Gård og kommandanten kan overgi batteriet til Hjemmestyrkene. Russere og tyskere kan nå forlate Varden og møte på samleplasser for videretransport til sine hjemland. En liten gruppe tyskere blir igjen noen dager på Varden for å sikre materiell, rydde og overlate batteriet til Hjemmestyrkene.

Dramatisert av Tor Halle

Reklamer

Én kommentar Legg til din

  1. Reblogged this on Ole Seipajærvi and commented:

    «sann historie fra 45»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s